Kjære engelen min,
Kjære pappa <3
Jeg savner deg sånn. Hvor er du?
Er du en klar og blinkende stjerne som viser min rette vei?
Er du min beskytter som leder meg bort fra farer og ulykker?
Er du min voktende skytsengel som passer på min tid på jorden?
Ser du meg og dine flotte barnebarn?
Kan du kjenne mitt nærvær når jeg tenner lys på din grav?
Vet du at jeg ofte snakker med deg, i mine tanker?
Du døde da du var altfor ung, livet hadde såvidt startet. Livet ditt på jorden ble så altfor kort. 29 år kan føles som en evighet, du hadde så mange foran deg, egentlig! Årene kom aldri, du døde så brått, og ble borte fra oss… Du reiste til et ukjent sted, mens vi som var igjen, sørget over tapet. Du er savnet. Uendelig savnet. Sårt savnet.
Den bilulykken du og din venn ble utsatt for en julidag i 1979, snudde livene til mange helt på hodet. Helt i knas. Så brått. Så utrolig blodig urettferdig!
Det var en forferdelig vending. Et forferdelig tap.
Min kjære pappa, det var ikke slik det skulle bli! Men slik ble det. Dette var skjebnen. Den tilmålte tiden din på jorden var over. Så brått.
Aldri mer skulle jeg, som da var bare 7 år gammel, få møte min pappa i live mer…
Aldri skulle jeg få flere nattakyss.
Aldri mer kunne du bli med på foreldremøter, på kamper, treninger, avslutninger..
Aldri mer..
Du har vært et uendelig stort savn i mine barndomsår. Aldri fikk vi bli skikkelig kjent. Aldri får mine to flotte barn oppleve og bli kjent med sin bestefar. Iallefall ikke på denne siden av regnbuebroen.
Hver dag, på bursdagen din og på dagen den forferdelige beskjeden kom, er vanskelige og følelsesladede dager. Du er savnet. Dypt savnet. Ufattelig savnet.
Skulle så inderlig tiden kunne skrues tilbake…… og at vi satt sammen og la planer.
Planer om en familietur, alle sammen. Planer om en familiemiddag.
Planer om en hverdag, der alt var bra og alle endelig var samlet og vi hadde hverandre.
Planer om en hverdag, som for mange er en selvfølge, og tar for gitt.
Men du er ikke her. Jeg må legge planene selv. Uten å involvere deg i dem.
Det var ikke slik det skulle være…..
Livet ble så anderledes da du dro. Livet ble tungt. Livet ble vanskelig. Livet ble sårt.
Livet er skjørt…..
Jeg vet du passer på oss. Vet du følger med. Jeg vet du har gitt meg en ukjent styrke til å kjempe og holde ut.
Du har gitt meg styrken til å kjempe…
Du har gitt meg motet til å aldri gi opp….
Du har hjulpet meg å takle sorgen på egenhånd.
Du har gitt meg styrken til å stå i mot og kjempe for det jeg har tro på.
Du har gitt meg humøret og evnen til å sette pris på de hverdagslige små gleder.
Du har hjulpet meg fram.
Min kjære pappa. Du har en stor plass i hjertet mitt. En fast plass.
Kjære pappa, du var for ung til å dø fra meg…
Du var en pappa som ikke skulle bli borte.
Å miste pappaen sin som et lite barn er ufattelig sårt. Hvordan kan man forstå når de fleste andre har pappaen sin rundt seg? Hvordan?
Hvordan hadde livet vært om du ble her på jorden?
En gang kjære pappa, skal vi møtes igjen,
En gang skal vi ta igjen det tapte.
Kjære pappa, du kunne blitt 61 år i dag.
Jeg har tent lys for å minnes deg.
Et hjertelys.
En gang pappa,
en gang……
Inntil da får du fortsette å passe godt på oss.
Din datter for alltid.
Kommentarer