Du’Razellen på nye eventyr.

– En veldig spennende dag i Cubilon’s du’Razelle’s liv..

«Fra du’Razelles verden»

Familien min har gjort det igjen, funnet på noe spennende greier. De er litt merkelige disse tobente, for det er ganske tydelig når det er noe nytt og spennende på gang. Mammaen min trur hun kan lure alle sammen, men neida, den gang ei. Jeg kan lese henne som en åpen bok. Det kunne jeg denne spesielle dagen også. Ikke noe problem å se det. Jeg bare dytter litt borti henne med snuta mi, og hopper litt opp på henne, så får jeg et slikt spesielt blikk. Hun er avslørt, man lurer ikke en duRazelle SÅ lett!!

 

Familien min prøver å holde på hemmeligheten, men når mammaen min ikke vil fortelle noe til andre, så vises det godt på henne. Hun ler litt merkelig, og er tydelig spent! Hun klarer aldri å holde på hemmeligheter…

 

Junita fikk bli med oss i bilen. Vi kjørte et stykke. Stort sett alltid når vi kjører bil, skal vi på noe gøy å spennende. Jeg synes ALT er spennende, og er visst like glad hver gang. Jeg liker nye eventyr, og hver dag er som et. Hører de sier jeg er et lykketroll. Tro hvilke troll jeg treffer i dag?? Vi kjørte på en spennende og veldig dårlig vei. Dårlig vei = TUR!! Jippi!!! Men hva skjedde?? Det første mamsen gjorde, var å parkere i et gjørmehøl. Skulle jeg få bade, igjen?? Neida..

 

Når jeg kom ut av bilen, sto det en hel flokk av tobente mennesker der. De skulle ta noen merkelige store greier over nakken min. En sånn greie som piper. Jeg har visst blitt utstyrt med en sånn dings i nakken itilfelle jeg tar turen på egen hånd engang. Tenk å få denne maskina over hodet når jeg akkurat har kommet ut av bilen. Vær litt grei da! Mamma hjalp dem, og joda, jeg var meg!

 

Hørte de skulle ha en tilgjengelighetsprøve! Prøve liksom!! Jeg? Tilgjengelig! Selvfølgelig, jeg elsker jo mennesker, men de der tobente er jo ikke akkurat like glad i meg de raringene. Jeg viste dem jeg, at jeg er en glad hund. Alle fikk like mye oppmerksomhet, en etter en- og gjerne to i slengen! Heter jo ikke duRazelle for ingenting skal jeg si deg. Det skjønner iallefall de jeg møter, hver dag. De lo av meg til og med. De viste tenner og lo. Var ikke redd dem, men det ble fort litt for kjedelig! Det må liksom «skje noe» på mine turer.

Så gikk vi videre på tur. Jeg hadde DEN flokken hengende etter meg. Hele gjengen på tur, på en gang. Okei- enda flere å hoppe og danse til. Enda flere å glede på min vei. En merkelig tur forresten, for litt lengre borte på stien vi gikk på, satt det et merkelig vesen på en stol! Halooo, sitte på en stol, under et stort telt?? Det er bare mennesker som finner på slike rare greier. Jeg gikk en liten runde på siden av dette merkelige fenomenet. Stort telt, med en dame inni?? Tror de jeg er dum eller? Forresten merker jeg at mammaen min er litt spent!! Skjønner ikke hvorfor hun er sånn- og dessuten får jeg masse skryt og oppmerksomhet. Jeg er visst veldig flink. Flink til hva, egentlig?? Lar meg ikke skremme av en snill dame i et telt, på en stol!! Hørte han ene mannen kalte dette en passiv figurant! Kunne ikke vært mer passiv. Koselig var hun også… Spennende tur forresten, så jeg stresser litt videre… Faktisk så mye at mannen, som tydeligvis er sjefen her, sa til mammaen min at jeg er en glad, lykkelig og oppmerksom hund, men at hun godt kunne holde meg litt tilbake. Så oppmerksom at jeg la merke til at det skulle skje noe mer snart. Det vises nemlig godt på mamma, selv om hun uskyldig later som om hun «bare er på tur..». Sikkert!

 

Så gikk vi videre inn i skogen. Vel, jeg løp litt videre, med mamma på slep, og plutselig ble det et skikkelig bråk. Masse bråk. Sånn stor og lang kjetting, på et stort og langt blikktak-bråk. De skulle visst se om jeg ble overrasket eller skremt av bråket, om jeg var «lydpåvirket». Hallloooo, jeg bor i et galehus til vanlig!! Om jeg skvetter hjemme, kommer alltid lydene flere ganger.. Mister mammaen mitt et kasserollelokk eller noe bestikk i gulvet, og jeg skvetter- faller plutselig den tingen i golvet en gang til.. De er så slepphendte i min familie, at dette bare var barnematen. Jeg fikk til og med masse skryt og oppmerksomhet for at jeg snuste på den teite kjettingen. Utrolig masse spennende lukter der forresten… Kult!!

 

Dette var en tur midt i blinken for en aktiv du’Razelle. Av en eller annen grunn måtte vi ta det litt roligere. Jeg hadde det visst litt for travelt for de der dommerne. På en slik kul tur, kan man ikke ligge på latsiden, det er ikke meningen for slike du’Razeller som meg. Endelig fortsatte vi turen. Jammen meg skjedde det ikke noe spennende igjen. Plutselig løp det et stort telt bortover stien og ut den andre siden av veien, litt lengre bort. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde båndet mitt på slep, så jeg løp rundt teltet, og sirklet det inn. Må jo passe på mammaen min vettu. Nå brukte jeg stemmen litt, for løpende telt er ikke helt dagligdags på turene våre. Ikke hadde vi «trenet» noe på det heller. Men de skremmer ikke meg så lett. Med en hel flokk som vitner, sjekket jeg etterhvert hva som var under dette teltet, og det var jo en av de tobente som jeg hadde hilst på tidligere. Ikke akkurat farlig han der altså! Så teit da, å leke «visuell påvirkning» med en «bevegelig figurant» på veien JEG skal gå!! Skulle jeg liksom bli redd eller? Okei da, litt kult var det også da ;O))

 

 

 

Jeg hører at mamma får beskjed om at hun skal gire meg opp og leke med meg en stund. Herlighet.. Vet de ikke bedre?? Vet de ikke at jeg må VILLE leke selv, når jeg først skal leke? Jeg er liksom en pyreneerhund..

 

Sta som et esel, og leker når jeg vil… Leker definitivt ikke på kommando! Mammaen min løper og løper, hopper og spretter som en gal, med tunga på slep.

Peser og peser, verre enn en stressa meg! Teit! Nervøs er hun å! ……

OKEI DA, jeg VIL leke… hopper på henne og tar den rosa elefanten min i lufta! Jeg flyger, ikke et bein er nede i bakken. BAAAANG!!!!!

 

 

 

 

 

 

Hva var det?? Okei, vi stopper ikke midt i leken…. mor leker videre og jeg løper og hopper videre. Stopper og ser litt. Alle ser på meg, så jeg får hoppe og leke litt til, holde mammaen min i aktivitet, liksom… BAAANG!!! Det smeller igjen, men nå var det så gøy å leke, og vi har til og med masse publikum. Mammaen min er sliten, så vi stopper opp.. Jeg venter på et nytt smell, ser litt rundt meg, men det skjer ikke noe mer spennende… Det er stille. Helt stille! Det siste der var visst en skuddprøve, men det bryr jeg meg ikke noe om. Mammaen min henger som et slep etter meg, og ser ganske så glad ut. FERDIG, sier hun.. Så går vi videre. Mot BILEN??

 

Halllloooo, er vi ferdige med turen allerede??

 

Så var vi visst ferdige med dagens gjøremål. En hemmelig greie, som mamma kalte det. Den tause flokken som har vært med oss på tur, ville igjen hilse på meg, og det ble masse oppmerksomhet. Så snakket de to dommerne sammen en stund, før de kom tilbake til meg og mammaen min og skrytet masse av meg. Jeg hadde visst vært utrolig flink. Jeg hadde BESTÅTT noe de kalte «KARAKTERTEST». Av alle de hundene som hadde vært med på denne gøyale testen denne dagen, var JEG den eneste som BESTO!! DET var visst bra det. Dessuten fikk jeg vite at jeg var en fryktelig glad og lykkelig hund, at de kunne se at jeg var bra sosialisert, at jeg var vant til forskjellige lyder og påvirkninger. At jeg var en trygg, selvsikker og herlig hund!! Enn å få slike tilbakemeldinger når jeg bare er «meg selv» Når jeg bare er du’Razelle liksom!! Dessuten sier de at de skulle ønske at flere hunder som meg kunne prøvd slike tester- så jeg og mammaen min oppfordrer herved videre. Denne leken og turen var gøy! Flere burde prøve!.

Ingen tvil, det vises at mamma er megastolt!!

 

VI HAR BESTÅTT KARAKTERTESTEN!!

Det var derfor hun var så hemmelighetsfull når vi skulle på tur i dag ja…. Rare mammaen min! Heldig er hun også, for nå har hun TO beståtte karaktertestede hunder i hus!!

Håper det blir flere slike morsomme og spennende turer snart igjen!! :O) (-Hørte hint om en funksjonsanalyse, men da får hun nok ikke til å lure meg ;O)