Stolt mamma…..
I dag har vi snakket mye om mobbing hjemme hos oss. Ikke noe uvanlig, da dette er et tema som jevnt og trutt har dukket opp, dessverre. Det burde ikke vært et tema, men slik har det vært, og slik vil det vel dessverre fortsette. Enkelte mennesker mangler empati og respekt for andre mennesker, og det skal ikke så mye til, før noen er i ilden- og gjør det de kan for å ødelegge et annet liv.. Det er det som KAN skje…. At man bryter ned et menneske, så til de grader.
Vi har vært vitne til så utrolig mye forferdelig via alle mediakanaler, og dagens sosiale nettverk, gjør at slike ting spres som ild i tørt gress. Forferdelig! Det gjør vondt når ungdommene forteller om episoder, eller vi har hørt om spesielle saker i media.. HVORDAN kan folk oppføre seg SÅ FORFERDELIG til andre mennesker??? Hvorfor kan ikke folk bli respektert for DEN DE ER, og ikke for det andre ønsker at de SKAL være?
Datteren skrev et innlegg til UNICEF her for en tid tilbake, og dette ligger fortsatt ute på Unicef sine nettsider. Det er så viktig lesning, og så ærlig skrevet, at jeg gjerne vil ha det her på min blogg:
Det gjorde meg sterkere
Jeg husker så godt at jeg var den lille snille jenta som jeg håpet alle skulle like. Jeg var redd for at det var noen som tenkte negativt om meg. Jeg trodde at det å være meg selv var helt greit for alle sammen. Jeg tenke på dette allerede i 4. og 5. klassen. Jeg visste liksom ikke helt hvor jeg hadde meg selv, og hva andre tenkte om meg, fordi »klikkene» i klassen var mange. Det var alltid så delt opp i friminuttene. »minst populær», »normal» og de »populære».
Jeg fikk nedlatende kommentarer av en person. Og senere fikk jeg bekreftet at heller ikke alle andre aksepterte meg for den jeg var. De første gangene tok jeg det til meg, og sa for meg selv at jeg ikke er perfekt. Jeg stilte meg mange ganger foran speilet og forklarte til meg selv hva jeg måtte forandre på. Men å forandre meg til noe jeg ikke er, er helt klart en alt for stor utfordring.
En liten og sjelden kommentar kunne utvikle seg til å bli noe jeg hørte daglig. Jeg gråt når jeg kom hjem. I skjul. Jeg ville ikke at noen skulle se det. Jeg ville så gjerne være et godt forbilde for mange. Jeg hadde alltid drømt om å lykkes i det ene og det andre. Jeg hadde store drømmer, som de fleste barn har. Men på en merkelig måte, var den ene personen nok til å overbevise meg om at jeg aldri kommer til å bli noe. Jeg følte meg rett og slett ubrukelig.
Jeg husker en dag i skolegården, jeg hadde kjøpt meg en ny jakke som jeg var svært fornøyd med. Jeg sto i jentegjengen, vi pratet om alt og ingenting. Ganske brått kommer den ene personen jeg minst ville se, hun bryter seg inn i gjengen og sier til meg på en utrolig stygg måte at jakken min ikke passet meg i det hele tatt, hun sa det så høyt. Det var liksom alt på en gang, så mye ubehagelig. Men når jeg tenker tilbake på det, så er det ikke det som sårer meg mest. Det som var mest skuffende var at ingen av venninnene mine sa noe, de bare sto der og lot denne personen si alt til meg. Ingen støttet meg på noen måter. Jeg følte meg så alene.
Samme dagen som det skjedde, husker jeg at jeg skulle på en viktig håndball kamp, på vei hjem fra kampen sitter jeg alene i bilen med mamma. Hun sa: »Silje, er det noe galt som har hendt i det siste?» De ordene fikk meg til å bryte sammen, og tårene mine strømmet som en foss. Jeg gråt i flere timer samtidig som jeg fikk fortalt alt, og det var utrolig godt å kjenne at mamma kunne være til så god hjelp! Bare det at hun spurte om det var noe galt, var på en måte nok. Det viser at hun bryr seg.
Jeg ble på en måte sterkere etter å snakket med mamma, jeg følte meg ikke så alene lengre, og det endte også med at vi snakket med helsesøster, sosiallærer og kontaktlærer. Det var helt fantastisk! Alle sammen stilte opp og forsto meg så godt. Uten dem hadde jeg nok naturlig vis ikke klart meg. De ga meg tips og råd og forsikret seg for at jeg hadde det bra hver dag. Jeg og kontaktlæreren min snakket sammen hver dag, og jeg kunne si om noe hadde hendt, hun brydde seg om meg. Det ga meg tillit til henne, og vi fikk et sterkt forhold.
Mobbing er noe som er vanskelig å vite hvordan man skal håndtere – spesielt hvis det er skjult. Jeg tror det er viktig at foreldre lærer seg å lese barnas følelser. Tar seg tid med dem, setter seg med dem en kveld og bare snakker med dem. Det vil vinne barnets tillit. Har barnet et godt forhold til foreldrene, er jeg sikker på at følelsene og sannheten vil komme frem. Man må bare være klar over at det ikke er lett og være barn/ungdom i dag. Det samme gjelder også lærere, og foreldre til andre medelever.
Silje (15)
Her er link til der innlegget står på trykk på nettsiden:
– Illustrasjonsfoto: Bildet er lånt fra teksten på nett.
<a href=»http://www.blogglisten.no»><img src=»http://www.blogglisten.no/connect/6aae8d23f7a21d5e458b22094a3a1f2a» alt=»Blogglisten» /></a>
Du vil kanskje også like
